Nå har vi altså hatt Nomi i en uke, og ting går kjempebra. Hun er en veldig trygg og selvsikker valp, og hun tar ting på strak arm. Er flink med nye situasjoner og håndterer det veldig bra, men jeg merker at hun blir veldig fysisk sliten av alle inntrykkene. Det er vel ikke så uvanlig at det er sånn, men sammenlignet med Nika og Kira så ble ikke de så trøtte som Nomi. Til gjengjeld så var ikke de så aktive som Nomi er heller da. Nomi er nemlig en veldig, veldig aktiv hund når hun først er våken. Den mest aktive valpen jeg har hatt og som jeg har vært borti. Men hun, som de fleste andre, roer seg med alderen - det seg jeg bare på den her uka faktisk.

I begynnelsen sleit jeg veldig med de skarpe tennene hennes (bulldogtenner er noe av det skarpeste og vondeste jeg har vært borti), hun var fantastisk fæl til å jage og bite tær og bite på armer, i ansiktet og det som bites kan. Men det gir seg mer og mer ettersom hun er en veldig lettlært hund, og jeg er ikke lenger plaget med at et lite bullefrø henger seg fast i tåa mi som en liten piraja lenger :)

Ellers holder vi på å lære inn navnet, innkalling, vente på vær så god før hun får mat, nei og stå. Pappa kom hjem først på torsdagen, så han har stort sett brukt dagene på å bli kjent med hunden sin.

Kira er ikke sånn overbegeistret for Nomi, men det går bra liksom. De omgår hverandre, men Kira vil ikke ha sånn altfor mye med Nomi å gjøre. Jeg tror Kira har fått et litt dårlig inntrykk av den viltre valpen, som beit halen hennes gjentatte ganger første gangen de møttes. Kira har inntatt sjefsrollen, mens Nika har tatt på seg oppdragerrollen.

Nika er den som hjelper oss med å oppdra Nomi og som lærer henne spillereglene i hundeverdenen. Det skal Nika ha, hun er fantastisk flink med Nomi og er en veldig god mor og oppdrager.

Olga har vel egentlig bare blitt et lite offer. Nomi er nemlig veldig si på å terge grisen, og det syns selvsagt ikke grisen er noe kult. Hun prøver seg veldig på Olga, og er ikke akkurat den som viker unna når Olga stakkarslig prøver å si ifra på sin grisete snille måte. Men det har roet seg litt det òg syns jeg, så alt i alt går ting seg til her i huset.

Det som er fascinerende å se på, er hvordan flokkvirksomheten funker. Jo flere hunder det har kommet i hus, jo tydeligere ser jeg hvordan flokken her er og hvordan en flokk fungerer liksom. Man ser de ulike rangeringene og rollene en og hver har inntatt. Spennende!