http://stinedahle.com/blogg/ RSS feed of stinedahle.com en-us sBLOG 0.7.2 Beta (Build 20060220) Mon, 10 Jan 2011 03:31:03 GMT Mon, 10 Jan 2011 03:31:03 GMT http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=109 http://www.stinedahle.com/bloggen.

For de som bruker Bloglovin, så funker ikke mine blogger der. Bloggen blir funnet, men innleggene kommer ikke frem og de få som gjør det for feilmelding. Så det så!

http://www.stinedahle.com/bloggen.]]> Mon, 10 Jan 2011 03:31:03 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=109#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=109 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=106
Det var godt å komme hjem til det trygge og vante og ha noen rundt seg. Godt å komme hjem til hjemmet mitt. Jeg trives i leiligheten min, men jeg trives ikke i det området jeg bor i. Har vanskeligheter for å kalle det hjemmet mitt, for det føles mer ut som en mellomstasjon før jeg skal videre til det som skal bli hjemmet mitt. Jeg trenger noe som er mitt eget i et området jeg vil trives i, i en bydel jeg føler meg hjemme. Der jeg bor nå føler jeg meg langt unna alt bortsett fra jobben. Her på Flatåsen føler jeg at jeg har alt i nærheten bortsett fra jobben, og jeg vet hva jeg velger hvis jeg kan det.

Mitt største ønske er å kjøpe en leilighet her på Flatåsen, men det koster penger og penger har jeg ikke. Må nesten krysse fingrene for at mamma vinner i lotto eller no'.

Det er en viss trygghet og ro over å sitte her på stua mens familien din ligger oppe å sover og alle dyrene ligger spredt rundt på stua og sover. Du føler deg liksom ikke så alene og alt er som det en gang var. ]]> Sun, 07 Nov 2010 23:53:24 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=106#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=106 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=105
Jeg gjør ingen forskjell på hundene mine i hva de betyr for meg og hva de er verdt for meg, selv om det kanskje kan høres sånn ut nå. Jeg har ikke byttet vekk den ene for den andre, men de alle bidrar med ulike betydninger og egenskaper som jeg verdsetter høyt.

Jeg er ingen person skapt for å deleie en hund, i alle fall når hunden ikke bor hos meg. Jeg takler det ikke og jeg tror jeg angrer på den avtalen jeg gjorde. Nå er det for sent å gjøre noe med det, jeg er blitt for knyttet til den avtalen handler om. Trer jeg ut av avtalen må jeg gi min del til den andre parten, og det får jeg rett og slett ikke til. Jeg kjenner tårene presser på bare ved tanken om det og jeg får vondt i hele meg. Jeg blir egoistisk, sær og sur, samtidig som jeg føler at de som kanskje skulle forstått meg og hvor jeg kommer fra, ikke gjør det. Og det også skuffer meg.

Derfor har jeg tenkt mye på det å gi fra seg sin andel og heller starte på nytt med sin helt egen. Jeg sitter og prøver å overtale meg selv om at da blir alt så bra igjen og alle får det som de vil. Sannheten er at jeg har vel mer eller mindre kommet frem til at jeg vil beholde min andel, så kan den parten starte på nytt med sin helt egen. Det spørs vel bare hvor godt mottatt det blir, for jeg vil tro at den andre parten er blitt vel så glad i sin andel av avtalen som jeg er.

Pity me - jeg sliter veldig med dette altså..]]> Sat, 06 Nov 2010 13:45:19 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=105#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=105 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=104
Jeg har vært mer effektiv i dag enn jeg har vært tilsammen på mange uker. Javisst har jeg plenty av forbedringpotensial på det området, men forhåpentligvis er jeg inne i en fin flyt.

Dagen begynte ikke så bra da jeg var kjempetrøtt helt til jeg kom meg på jobb, men arbeidsdagen var kort og god og dagen kom seg betraktelig. Enda bedre ble den da jeg kom på at i morgen er bulldogtreff på Festningen, noe jeg gleder meg enormt til

I dag derimot har jeg vært på hundetreff igjen etter noen ukers fravær, og det har hittil vært det beste tirsdagshundetreffet jeg har vært på etter at vi startet opp igjen. God stemning, flotte hunder, trening og mye fremgang. Det er beste er at vi nesten har turstien for oss selv nå etter at det har blitt høst og mørkt ute.

Jeg har òg vært flink å vasket klær, matter, andre ting som trengte en vask og holdt oppvasken a jour. Den har nemlig en tendens til å hope seg opp, forstå det den som kan :P

PM'en til Orkangerutstillinga er lagt ut i dag og der sto at det at hele tre voksne engelske bulldogger er påmeldt. Men du verden så spennende selv om det bare er tre stk. Jeg gleder meg fantastisk mye, eller inni meg er det vel en salig blanding av glede og nerver. Jeg gruer meg jo selvsagt like mye som noe annet, jeg vil jo så veldig gjerne at det skal gå bra. Jeg håper selvsagt på å gjøre det best mulig, skal ikke legge skjul på det, men jeg blir mer enn glad for rødsløyfe jeg altså med tanke på at vi fikk gult sist. Det må bare gå bra egentlig for at jeg ikke skal få meg en knekk i utstillingslysten min, dessuten er det ikke lenge til vi skal stille på Norges største utstilling og jeg kan ikke se frem til den hvis det går dønndårlig på Orkanger.

Ååå, som jeg vil at dommeren skal like Nomi slik at vi får en fin plassering og en god kritikk Så, nå er det bare å trene og telle ned: 11 dager igjen!]]> Tue, 02 Nov 2010 22:08:47 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=104#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=104 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=101
På fredag var jeg på kino med Kjersti og Tommy og så The Social Network. Ikke en film med mye fart og moro, men jeg likte den - interessant å se hvordan Facebook ble til. Det beste var jo at Kjersti måtte titte på mobilen sin innmellom for det kom jo oppdateringer på nettopp Facebook

På lørdag møtte Nomi og jeg Marie, Tarik og Kjersti i byen for litt venneprat og miljøtrening av hunder. Og gang på gang beviser Nomi for meg at jeg må ha litt mer tro på henne enn hva jeg har. Hun er knallflink på bussen, legger seg bare ned eller sitter rolig å følger meg på det som skjer rundt seg. I byen oppfører hun seg knallflink også og er så grei å ha med gjør. Flink å gå i bånd, flink med mennesker som vil hilse, flink med overfylte gater, flink med bråk og lyder og flink til å vente på meg når Kjersti eller Marie passet henne mens jeg var inne i noen butikker. Eneste oppstyret hun hadde og som absolutt er noe å trene på, er da hun kauka og vræla fordi hun ble bundet fast mens jeg spiste Burger King-mat (ja, jeg spiste maten ute). Nomi har nemlig lett for å rope det ut når hun vil noe..













Vi storkoste oss med mye latter og merkelige opplevelser. Har man hund tiltrekker man seg tydeligvis de merkeligste menneskene i verden, i alle fall virker det sånn. En spesiell en var ganske dryg da han kom bort for å hilse og endte opp med å skulle lære Tarik en ting eller to om oppdragelse ved nærmest å ta ifra Marie båndet og rykke det til og ellers være meget brutal mot'n. Hele situasjonen var absurd, så det tok litt tid før vi fikk reagert og sagt ifra, men når Marie først gjorde det svarte han tilbake med at Marie måtte lære seg psykologi, av alle ting!

Ellers så ble Nomi og Tarik fotografert så til de grader òg, og det ikke av oss for en gangs skyld. Men av utallige fotografer med fancy, flotte kameraer og store, flotte kamerasekker på ryggen. Det var visst en eller annen fotokonkurranse som pågikk fikk vi vite.

Så etter å ha vært i byen i 4,5 time tok jeg og Nomi bussen hjem igjen for å gjøre oss klare til overnattingsbesøk.



Tommy skulle ha halloweenfest i går, så resten måtte skygge banen. Pappa var bortreist i helga og mamma og Erik skulle være hjemme til meg. Jeg var jo litt spent på hvordan det skulle gå med tre mennesker, tre hunder, en katt og en gris stuet sammen på 22 kvadratmeter, men det gikk og det var faktisk veldig koselig :) Vi spiste mat fra Capri, så på "De ukjente" på NRK, satte opp min nye trådløse ruter så alle kunne være på internett samtidig og spilte Sims før en etter en gikk å la seg. Dagen etter sov vi så lenge vi kunne før mamma og Erik måtte spise frokost å dra videre siden Erik skulle spille fotballcup. Joda, trangt var det og det ble ikke mindre trangt når vi måtte krangle med dyrene om både sitte -og liggeplasser, men igjen, jeg syntes det var riktig så koselig :) Og sånn for the record, pappa var på kurs i helga han, derfor han ikke fikk være med å krangle om plassen

]]> Sun, 31 Oct 2010 19:02:59 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=101#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=101 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=100
Jeg må ærlig innrømme at jeg vet svært lite om det annet enn at det er en øyesykdom som går ut over synet hennes, så jeg har googlet og lest meg litt frem og spurt på hundesonen - hundeforumet jeg er medlem av. Jeg har også snakket med Line, innehaveren av kennel Pied Piper, som har vært så snill og delt sin kunnskap med meg. Jeg håper bare dyrlegen ringer meg opp når hun er på jobb sånn at jeg får snakket med henne også, hun er i mammapermisjon nå og derfor ikke så ofte på jobb.

Jeg har fått vite at hun har vanlig utviklingskatarakt og at synet mest sannsynlig svekkes gradvis slik at Kira får tid til å venne seg til det.

Nå har Line beroliget meg ganske mye, men så kommer jeg over informasjon som gjør til at jeg blir usikker og bekymret igjen. For eksempel leste jeg at det er ulike typer katarakt, og da lurer på hvilken type har Kira og hva har vi i vente. Vil det gå fort eller sakte? Kanskje vil det aldri utvikles noe særlig slik at det ikke påvirker synet hennes i noen stor grad eller kanskje er hun blind på det ene øyet i løpet av et år. Og hva vil skje da - vil det påvirke henne i noen grad. Vil få atferdsforandringer og da i skikkelig negativ retning. Blir hun aggressiv, nervøs, mørkredd? Hvordan vil livkvaliteten hennes bli? Ender jeg plutselig opp med å måtta ta det vanskelig valget, og da kanskje så altfor tidlig?

Uff, det er mye tanker på en gang.

Mulig jeg blåser det hele opp litt for mye og gjør det hele til noe større enn det er, men det tror jeg kommer av at jeg vet for lite om det. Hvor vanlig er det for eksempel at hunder får sånn utviklingskatarakt når de begynner å bli eldre? Og hva er egentlig eldre hunder? Da ser jeg for meg kanskje hunder som er 8-10 år gammel. Hvor vanlig er det at hunder på 5 år+ har eller får svekket syn og/eller blir blind?

Jeg hadde liksom sett for meg at jeg skulle si når Kira var rundt 9-10 år gammel og var blitt grå i snutepartiet at hun er jo en gammel dame og har nok fått dårligere syn og kanskje til og med dårligere hørsel med alderen. Men så må jeg ikke glemme å tenke på at det kan jo fortsatt være tilfellet. Selv om hun har fått det påvist nå, så kan det jo være at det ikke vil få noe betydning for henne før om 3-4-5 år. Jeg må vel bare ikke ta sorgene på forskudd. Hun er jo fortsatt samme gamle Kira, og det må jeg ikke glemme.

Men om dere har informasjon, erfaring eller innspill å komme med, kommenter gjerne i bloggen, skriv i gjesteboka eller send meg mail. Jeg fikk forøvirg tips om en fin link om katarakt: linken kan sees her (pdf-fil).

Kira øyelyst første gang 01.10.06, 18 måneder gammel. Øyelyst fri:



Kira øyelyst igjen 14.10.10, 5,5 år gammel. Påvist katarakt, venstre øye:



]]> Thu, 28 Oct 2010 00:37:04 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=100#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=100 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=99 .

Mandag var ikke noe bedre, så jeg fant ut at det var like greit å dra til legen på tirsdag og kanskje få noen tabletter som funket. Tabletter og sykmelding fikk jeg og legen sa at i følge de symptomene jeg har var det nok migrene. Legen spurte også om jeg hadde opplevd flimring, og jeg fortalte som sant var. Jeg kan ikke huske å ha opplevd det rett før migreneanfallet, men jeg har i flere måneder klaget over flimring og at jeg har blitt sliten i øynene. Og da sa legen at det mest sannsynlig var et symptom på migrene, selv om det ikke ga utslag i form av migreneanfall. Så da har jeg kanskje fått oppklart det også da.

Jeg er enda ikke blitt bra, til tross for at jeg har tatt de migrenetablettene jeg kan ta. Det virker som migrene har gitt seg på en måte, sånn bortsett fra at jeg enda er litt lyd -og lyssky, men selve hodepinen har gått over i et konstant trykk der jeg mer føler meg tung og sliten i hodet. Og så sliter jeg fortsatt med kvalme og dårlig mage. Og så er jeg kjempesliten i kroppen, kjempekjempesliten. Derfor skal jeg til legen i morgen igjen, og da får jeg forhåpentligvis time til fastlegen min. Jeg burde vel kanskje ta blodprøver også for å sjekke litt verdier og slikt. Hmm..

Anyways.. Nå vet jeg hva det vil si å ha migrene og det er ikke noe å bagatellisere altså!

Jeg vil bare bli frisk! ]]> Wed, 27 Oct 2010 13:47:11 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=99#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=99 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=98
Jeg ble litt lei av alt det der jeg, så jeg gikk like så godt å fant meg en yngre, friskere og bedre mobil. Dessverre var den også dyrere. Jeg som ikke skulle ha touchtelefon endte selvsagt opp med en touchtelefon. Jeg som ikke skulle ha noe annet enn Nokia eller Sony Ericsson endte selvsagt opp med en Samsung. Rettere sagt en Samsung S8500 Wave.


Kilde: google.no

Den fikk jeg fortalt at skulle være himla bra og ble lovet både ditten og datten. Nå må jeg bare si at jeg tok ikke den første og beste telefonen de bak skranken prøvde å prakke på meg, heller snarere tvert imot. Spør Kjersti. Vi brukte laaang tid og jeg var veldig ubestemmelig. Jeg visste jo hva jeg ville ha i en telefon, det var verre å finne den telefonen og da til en ikke så alt for gal pris.

Mange av de telefonene jeg hadde sett meg ut, falt ut da jeg hadde fått trykt og kjent på de. Etterhvert som jeg stod der og snakket med selgeren og fikk sett på flere telefoner, ble markedet større samtidig som mange telefoner ble uaktuelle. Jeg kunne for lite om disse nymotens touchtelefonene og spesifikasjonene der, men kan heldigvis nok om tekniske duppedingser til at jeg kjapt fikk oppdatert meg slik jeg ikke var et lett bytte for selgeren. Jeg var også fast bestemt på å kjøpe telefon i butikk slik at jeg har en fysisk plass å levere den inn om noe skulle oppstå. Har dessverre har hatt dårlig erfaring med kjøp av telefon i nettbutikk og innlevering av defekt telefon. Aldri igjen.

Og apropos innlevering av syke telefoner. Min forrige mobil, den som er syk nå og levert inn for reparasjon, den var jo farsken meg ta syk oktober i fjor òg den. Da hadde den også en flott, feit, svart stripe midt på skjermen. Nesten så jeg lurer på om den telefonen er allergisk mot høsten!

Om jeg er fornøyd? Ja, jeg er veldig fornøyd hittil. Må bare lære meg å skrive med touchtelefon og lære meg å utnytte alt det telefonen har å by på. Men jeg skulle vel ønske at kameraet var bedre, tror jeg. Eller, må nok teste ut litt mer først, i flere ulike settinger.

Her er noen mobilbilder:


Vi har hatt besøk av Kong Vinter!






Og jeg har gjort kjøpt meg en til sofa også..

]]> Sun, 24 Oct 2010 23:55:44 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=98#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=98 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=97
Anyway...

Kira skulle øyelyses for andre gang for å se om det det er noen forandringer siden første gang. Det er jo fire år siden sist og jeg mener å ha lest at det anbefales å gjøre det når hunden er rundt 1, 4 og 7år (andre regler og anbefalinger er det jo selvsagt hos avlsdyr). Hun fikk også tannbehandling for første gang i sitt liv, noe jeg mener absolutt var på tide i en alder av 5 år. Kira har aldri vært plaget med tennene eller mye tannstein sånn egentlig, men hun hadde litt vel dårlig ånde til henne og være, så vi bestilte en tannsteinskraping-time til henne.

Polly skulle inn å steriliseres og fikk i samme slengen en tatovering i øret der det står ID, da skal alle kunne se at hun er ID-merket om hun skulle forsvinne fra meg. *bank i bordet*

Hele dyrlegebesøket gikk så vidt jeg vet helt ålreit. Man får jo litt sånn høye skuldre når man leverer inn dyr som skal i narkose og slikt, men jeg har altså vært superheldig og har aldri hatt noen komplikasjoner i forbindelse med det. *bank i bordet igjen*. Både Polly, Kira og Olga har det gått smertefritt med når de har vært operert. Sårene har grodd fint, de har har fungert greit som nyopererte og heller ingen problemer etterpå. Eneste som har vært litt slit er å gi den der katta medisinen hun skal ha. Å sprøyte inn 1ml i kjeften hennes når hun absolutt ikke vil det, har vært en liten kamp innimellom.

Det var ikke jeg som hentet de når de var ferdige og klare for hjemreise, så jeg vet egentlig ikke om det var mye grums i kjeften til Kira eller om hun ble øyelyst fri den her gangen. Ikke fikk jeg med papirene på det heller ettersom de har forandret den rutinen, men jeg ringte og etterlyste papirene og de sa de skulle sende det i posten. Har enda ikke sett noe til de papirene, så jeg skal pushe på de når jeg skal til dyrlegen med Polly igjen for å ta stingene. Hvis ikke må jeg bare vente til resultatet kommer på dogweb da..

Stingene er planlagt å ta på tirsdagen. Jeg gleder meg ikke til det skal gjøres, men jeg gleder meg til det er gjort. Håper vi slipper den hersens skjermen med en gang også, den har vært like mye i veien hos meg som hos Polly - det er jeg bombesikker på.

Men det skal sies, Polly har ikke prøvd stikke ut etter operasjonen (uten at jeg stoler på henne av den grunn) og hun er blitt sååå mye mer kosete. Og hun var jo veldig kosete før også. Blir spennende å se hvordan hun blir fremover, om denne steriliseringa har gjort noe med henne annet enn at hun ikke kan få kattunger, liksom.



]]> Sun, 24 Oct 2010 22:26:33 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=97#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=97 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=94
Det har både vært vår og sommer siden sist, nå er det rukket å blitt høst og forhåpentligvis er det lenge til vinteren kommer. Jeg hater fortsatt vinteren, men er faktisk gått fra å være en sommerperson til høstperson. Jeg elsker høsten! Sommerferien ble tilbrakt i Tråsåvika i år også, og jeg klarte faktisk å få med pappa på å bygge ut platten der. Nå har vi en stor og fin platt med nye, fine utemøbler. Det gjenstår enda å bygge siste del av platten, samt bygge gjerde og få ordentlig port. Vi må vel også male som noen helter neste år ettersom vi ikke fikk gjort det i år og det vi malte i fjor regnet jo bort. Jeg trives i Tråsåvika jeg, og liker slike byggeprosjekt. Det blir jo så fint etterpå og det er så godt å kjenne på kroppen og vite at dette har man vært med på å bygge :D.

Nomi har vokst og blitt stor pie, har jo snart hatt henne i ett år allerede jo . Hun har gjort seg ferdig med valpeshowkarrieren sin og startet en turbulent utstillingskarriere med ulike premieringer på de seks utstillingene hun har vært på, der hun har fått alt fra gult til CERT og BIM (den siste der er jeg meget stolt av ). Hun har hatt sin første løpetid og deltatt på karaktertest der hun fikk ikke gjennomført. Så nå er det miljøtrening og sosialisering som gjelder. Flinkere til å være hjemme alene er hun også blitt. Hun har også reist mye og tatt fly to ganger allerede, begge gangene til Stavanger for valpeshow og utstilling. Da fikk vi også møtt tante, onkel, søskenbarn og besteforeldre - kjempekoselig var det og jeg håper det ikke blir lenge til neste gang .

Jeg har anskaffet meg katt og mistet en fugl. Huskatten Polly kom i hus i slutten av mai da 10 uker gammel. Da var hun ikke håndtert noe særlig av mennesker og var skeptisk og sky, nå er hun 6,5 måned gammel og ekstremt sosial og kosete - akkurat slik jeg ville ha det. Hun og resten av husholdningen går godt overens. Mamma og pappa var uviten om denne anskaffelsen og var ikke akkurat glad da de så hva jeg hadde dratt i hus (de er ikke direkte glad i katter), men siden de er så snille og omsorgsfulle som de, er har de tatt godt i mot henne.

Det er blitt en skikkelig pampert katt dette, ettersom Kjersti har "lurt" på meg ekstra kostnader jeg ikke så for meg at denne katten skulle få. Kjersti skaffet seg nemlig en liten kattepus like etter meg, nydelige huskatten Izma (som blir påtvunget å være bestevenninnen til Polly forresten). Kjersti snakket høyt og hjertelig om at hun skulle både vaksinere og forsikre katten sin og gjøre ditten og datten, og da tenkte jeg som så at det var jo lurt. Det skal jo egentlig ikke gjøres noe forskjell på hunder og katter i mitt hus, jeg er jo like glad i de alle, sant. Så nå er Polly fullvaksinert, ID-merket og forsikret. Kastrering blir det til uka. Hun er enda en innepus med stor interesse for utelivet. Derfor får hun stå i langline ute innimellom. Jeg har vel litt urealistiske mål om at denne kastreringen kanskje skal hjelpe på denne uteinteressen, men samtidig så vet jeg at vi i alle fall ikke vil bli medskyldig i øking av antall katter om hun skulle komme seg ut. Hun aldeles nydelig og fantastisk og alt det jeg har ventet på i alle de år. Det har tydeligvis ligget latent i meg dette med å være kattedigger .

Theodor vet dere jo alt om nå, så jeg skal ikke skrive så mye mer om han. Jeg fikk tømt meg i går med uforståelig kjærlighet for undulat og sentimental mimreprat.

Eller så har nå jeg fått med 50% fast stilling på SFO og flyttet for meg selv helt til Strindheim. Begynner å bli voksen jeg òg gitt. Jeg både trives i jobben og trives å bo for meg selv, men jeg føler meg ikke helt hjemme på den siden av byen. Trives bra med å bo der jeg gjør, men jeg føler ingen tilknytting til stedet og merker at Flatåsen er der jeg hører hjemme. Det verste er vel at flokken min ikke er samlet. Nomi bor hjemme hos mamma og pappa og det synes jeg er veldig tungt. Kaninene bor også hjemme, men det synes jeg ikke er så tungt, hehe .

Det er vel egentlig det jeg kom på av det som har skjedd. Så får vi krysse fingrene for at det ikke blir bare slike oppdateringsblogger som dukker opp to ganger i året, det kan bli veldig kjedelig og unødvendig. Skjer det, er det vel på en god grunn til å gå i revurderingsboksen igjen om bloggen skal få leve. Satser på at det ikke skjer og at jeg blir knallflink til å blogge ]]> Sat, 09 Oct 2010 20:55:18 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=94#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=94 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=91 .

Det som fikk meg til å faktisk skrive denne gang var at jeg følte et veldig behov for det, jeg trengte å skrive både for min egen del og for å skrive om han dette innlegget er dedikert til. Denne datoen betyr nemlig noe for meg.

På akkurat denne dag for fire år siden kom den mest fantastiske herremannen inn i livet mitt sånn ut fra det blå, og siden har han vært den eneste mannen i mitt liv . Jada, vet det er veldig klisjè og at folk flest ikke forstår hvorfor, men vi har en spesiell historie vi, synes jeg.

En mild høstdag for akkurat fire år siden var jeg på jobb i en barnehage. Vi hadde akkurat kommet inn etter å ha vært lenge ute, da en av de ansatte kom inn og fortalte at det flyr en stakkarslig liten fugl ute som blir jaget av de større fuglene og som tydeligvis søkte hjelp. Hun var redd fugler, så hun kom inn mens jeg gikk ut. Jeg så ikke fuglene hun snakket om, men det tok ikke lange stunda før den pjuskete fuglen kom og satt seg på meg, på skuldra mi.

Der sto jeg, med en undulat på skuldra mi, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Begynte å ringe på til folk i nærheten for å høre etter om det var deres fugl, men ingen positiv respons. Men jeg kunne jo ikke bare gi opp denne fuglen og sende den rett i døden, så jeg fikk tillatelse til å ta den med hjem. Der heiv jeg kaninene i hundeburet og undulaten i kaninburet og dro tilbake på jobb igjen. Heldigvis var familien min hjem akkurat da slik at jeg fikk fortalt dem i hui og hast hva det var for noe.

I barnehagen laget barna lapper som vi hengte opp i nabolaget og på butikken og jeg la ut annonser på internett. Dagen gikk fort og jeg fikk endelig kommet meg hjem. Der hadde familien min vært så snill og fikset et bedre egnet bur (mitt gamle musebur) til undulaten med leker, vann og mat og kaninene hadde fått tilbake sitt bur. Kaninburet fungerte jo ikke for en undulat, han kom jo seg gjennom sprinklene .

Dagene gikk og jeg fikk faktisk mange henvendelser fra folk som hadde mistet undulaten sin, men det var dessverre ikke den undulaten jeg hadde funnet. Så, ettersom flere dager gikk og ingen eier meldte seg begynte jeg å leke med tanken om å beholde han. Det til tross for at jeg alltid har vært meget skeptisk til fugler. Men denne krabaten var spesiell, han var bare snill og god og ikke i nærheten av de undulatene jeg hadde vært borti før. Jeg begynte å lese om undulater på internett og se på fuglebur og utstyr.

Undulaten kviknet til og så ikke så pjusk ut lengre, han flyttet etterhvert fra museburet til et fuglebur med utstyr som jeg fikk tak i brukt, men som min snille farmor og farfar sponset . Jeg fant også ut ganske tidlig, faktisk, hvilket kjønn det var og han fikk et navn ganske kjapt etter at jeg fant han faktisk. Mine brødre ville kalle han Fuggie , men jeg bestemte og han fikk navnet Theodor.

Theodor var som sagt en aldeles fantastisk fyr som fløy rett inn i hjertet mitt og der har han blitt grodd fast. Makan til fyr altså. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om alle de fantastiske egenskapene hans og den gode personligheten hans, men innlegget blir langt nok uten det, så..

Mange kjenner også til vår dyrlegehistorie, men til de som ikke gjør det for høre kort-kort versjonen. En dag for et par år tilbake fant vi Theodor skikkelig skadet utenfor buret sitt, han så ikke til å bli bedre heller, så jeg tok ha med til dyrlegen. Ha, var skadet på foten og i vingen, og vi måtte ta røntgen. Vingen så heldigvis fin ut og var ikke brukket, men ene tåa hans måtte amputeres. Prognosene var gode og med tiden og medisiner skulle han klare seg fint og klare å fly igjen. Hva som skjedde vet ingen, men jeg tror kanskje han ble klemt i døra. Theodor ble frisk, klarte å fly igjen og klarte seg godt med en tå for lite.

Hvor gammel Theodor var vet jo ingen, men undulatkjennere fikk se bilder av han og tippet at han var relativt ung, kanskje rundt 1-2 år. Etterhvert som årene gikk og jeg lærte å kjenne han ut og inn, begynte jeg å tenke på at dette kanskje heller var en voksen kar. Han var jo ekstremt tam, så noen må jo ha holdt på mye med han, men så var det dette med at han var veldig rolig og fløy lite. Med tider og stunder begynte han å fly enda mindre og sleit med å fly. Noen dager og uker var bedre enn andre. Men om dette var på grunn av alder eller om det var ettervirkninger av den skaden på vingen han hadde tidligere vet jeg ikke.

Jeg liker uansett å tro at han levde det beste livet han kunne. Han hadde fri tilgang hele tiden, buret hans var alltid åpent og han gjorde mye gøy som å bade i springen, makulere papir og stjele av maten min . Han ble god venn med alle gnagerne jeg tok inn, men de som var hans beste venner og selskap var kaninene. Han brukte ofte å fly ned til de og sitte på buret deres og bare være der. Når jeg flyttet ut kunne jeg ikke ta han med meg, så han ble værende med kaninene på rommet mitt hjemme hos mamma og pappa.

Så skjedde det tragiske. En hendelse jeg ikke vil skrive så detaljert om eller vie så mye plass til for det er rett og slett for vondt. Nok en gang blir det kort-versjonen. Jeg har sånn forferdelig samvittighet hele tiden og jeg føler meg så skyldig. I vår skaffet jeg meg en kattunge. Den bodde hjemme til meg mens Theodor bodde hjem til mamma og pappa. Allikevel var jeg jo av og til hjemme hos de og da ble jo alle dyrene med. Alle var ytterst forsiktig med å ha soveromsdøra mi lukka (dette gjaldt også før jeg fikk katt) for der var kaninene og Theodor. Katten ble større og instinktene vokste og en liten glipp der noen hadde glemt å lukke igjen døra var alt som skulle til for at lille pus tok min kjære Theodor. Jeg hørte dette, fant katta inn i buret med Theodor i kjeften. Fikk lirka han ut av kjeften og kastet katta i hundeburet. Theodor var i livet, men stygt skadet med et skikkelig stor og åpent kjøttsår i buken. Hadde det vært den minste sjanse for at dette kunne opereres og fikses hadde jeg gjort det uten å blunke. I stedet ringte jeg til mamma og pappa som ikke var hjemme for å be de komme hjem og hjelpe meg med hele situasjonen. Han var veldig oppegående og viljesterk til å være så skadet, at jeg sleit med å innse hvilke smerter han faktisk hadde. Hadde vært enklere sånn sett, om han var slapp og ikke hadde noen livsvilje igjen. Jeg sleit da og gjør det enda med den avgjørelsen om jeg skulle vært mer human og avlivet han med en gang. I stedet lå jeg på sofaen med han i halsgropa i seks timer før han tok sine siste åndedrag. Det har fått meg til å innse at jeg trenger nok hjelp til slike avgjørelser til eventuelt lignende situasjoner senere, for jeg klarer ikke å stole på min egen dømmekraft. Jeg blir for egoistisk dessverre.

Theodor betyr noe helt spesielt og vil alltid være med meg, selv om han "bare" er en undulat. Takk for alt denne gang og jeg håper du tilgir meg for det jeg har utsatt deg for. Glad i deg







]]> Wed, 06 Oct 2010 17:24:14 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=91#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=91 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=88
I dag var jeg alene om jobben, og det å presse en sta gris på nærmere 50kg er ikke lett. Derfor måtte jeg finne en bedre og enklere løsning for oss begge. Løsningen ble å kaste ut alt som var mulig og det som var i veien. Olga sto på sin vandte plass ved døra og jeg dro med meg dusjhodet/dusjslangen (eller hva det heter!) så nærmere grisen jeg kunne og spylte så både gris, døra og gulvet ble klissvåt. Vasket henne med utvannet grønnsåpe, skrubbet henne og spylte henne før jeg oljet henne inn med babyolje. Nå er hun ren og pen og myk hud og bust :)

Det gikk jo kjempelett i dag, og grisen har som sagt ikke noe imot å bli dullet litt med. Derfor har jeg bestemt meg, for grisens beste, at dette må jeg bli mye flinkere til å gjøre jevnlig.

Om vinteren er hun fryktelig tørr i huden og det er fælt å se på henne. Flasser og greier og er helt for jævlig. Så jepp, jeg må ta på meg skylda og begynne å ta ansvar. Så til dere andre som har gris og som leser dette; ikke undervurder hvor viktig det er med jevnlig bading og innsmøring av grisen - uavhengig av størrelse og vanskelighetsgrad. Dette er noe av jobben som følger med det å ha gris og grisen fortjener det.

Tørr i huden i januar:



Nydusjet i februar:











]]> Tue, 09 Feb 2010 21:29:25 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=88#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=88 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=86
Å være på utstilling med Nomi er ikke noe problem i det hele tatt. Hun tar ting med knusende ro og er ganske enkel å ha med gjøre. Allikevel må vi være på plass relativt tidlig, bare sånn at Nomi ikke er mer i leke og hilse-humør enn vise-seg-frem-i-ringen-humør.

Uansett. Dagen i dag gikk som forventet - sånn kort fortalt. Det var to engelske bulldoger påmeldt, Nomi 4 mnd og Leah 7 mnd. Nomi gikk inn i ringen med pappa, stilte seg opp fint, ble tatt på av dommeren uten noe problem, gikk som en dass i ringen med hodet nede hele tiden og fikk en kjempefin kritikk - som lyder som følger:

• Herlig bulldog. Fint hode. Meget gode proposisjoner. God overlinje. Flott benstamme. Beveger seg godt.
  

Så var det tid for å møte Leah i ringen. De gikk rundt, stilte seg opp, gikk rundt, gikk rundt, gikk rundt og stilte seg opp. Så etter litt spenning, ble det Leah som ble BIR (og 3.BIG forøvrig). Det skulle bare mangle at Leah vant ettersom hun er eldre, mer utviklet, flinkere til å gå og stå og er vel hakket bedre enn Nomi sånn eksteriøsmessig - vil jeg tro :)







Jeg og pappa (og mamma og Erik som vi klarte å dra med oss) var stolte over Nomis debut og syntes hun faktisk var veldig flink. Vi ser jo det at vi trenger å trene på det å gå i ringen og at Nomi må kunne det å vise seg frem og showe litt :) Nå gleder vi oss bare til neste valpeshow :)

Ellers har vi hatt besøk av Jan Arne og dvergpincheren hans Wimsy i helgen. Noe som var riktig så koselig, så får vi bare håpe at det ikke går like lenge mellom hver gang.





















Han og Wimsy hadde forøvrig også sin debut i utstillingsringen i helgen, og jeg må bare få si hvor utrolig tøff jeg synes han var som bare kastet seg ut i det. Han hadde, som jeg forsto, aldri vært å sett på valpeshow/utstilling før en gang. Så all ære til deg for at du turte og fordi du og Wimsy var så flinke i ringen. :D



]]> Sat, 06 Feb 2010 15:50:19 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=86#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=86 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=85
Som jeg har sagt før, så er det mange jeg kjenner og vet om som har sagt at de ikke ville valgt gris som kjæledyr hvis de faktisk visste hva det innebar. Jeg mener det motsatte. Selv om det er krevende på lik linje med en hund og krevende på en helt annen måte enn en hund og det gir deg noen begrensninger, så ville jeg aldri valgt annerledes.

Javisst kan hun det å gi meg noen gråhår og virkelig presse mine grenser, men hun er mest god og det overgår alt annet. Jeg kan sitte å se på henne og bare føle den gleden og kjærligheten jeg har for henne. Og den visshet om at hun trenger meg på en annen måte enn de andre dyrene, gjør at jeg ikke kan svikte henne og forlate henne.

Og jeg trenger henne!











]]> Tue, 02 Feb 2010 23:45:54 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=85#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=85 http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=84




]]> Tue, 02 Feb 2010 22:52:18 GMT http://stinedahle.com/blogg/comments.php?id=84#comments http://stinedahle.com/blogg/blog.php?id=84